Førpremiere av Krigsseileren

Spør man de fleste i Norge i dag om når 2. verdenskrig startet for Norges del, vil nok de fleste svare 9. april 1940. Hadde man spurt norske sjøfolk og redere i 1945, ville kanskje flere svart noe annet.

 18. september 1939 kunne man lese i bergenspressen at J. Ludwig Mowinckels RONDA var «minesprengt» utenfor Nederland fem dager tidligere. De overlevende kom seg i en livbåt og måtte tilbringe 58 timer i grusom sjø og regnvær før de ble plukket opp og brakt inn til Nederland. 17 personer mistet livet, inkludert kapteinen og hans kone. Dette var det første norske skipet som gikk tapt etter at Hitler invaderte Polen og 2. verdenskrig ble et faktum… Det var ikke det siste.

15. november 1939 kunne man se nok et rystende stort oppslag i bergenspressen. Det var Jacob Kjødes motortanker ARNE KJØDE, også den av Bergen, som hadde blitt senket nord for Hebridene «uten varsel» av en tysk ubåt, på vei fra Karibia til Danmark. 5 personer mistet livet. Dette var det første norske skipet som ble torpedert under 2. verdenskrig.

I perioden september 1939 til april 1940, gikk nær 60 norske skip tapt. 12 av disse var fra Bergen. En fjerdedel av de knapt 400 omkomne var ansatt på bergensskip. I denne perioden var Bergen også en sentral havn for konvoifart over Nordsjøen, akkurat som under 1. verdenskrig.

På en måte var det ikke overraskende at så mange bergensskip gikk tapt i denne første fasen av 2. verdenskrig. I 1939 hadde Bergen en stor flåte i utenriksfart. I mellomkrigsårene hadde riktignok Bergen blitt en del akterutseilt i forhold til Oslos flåte, men på flere områder var det betydelig vekst. Trampfart var fortsatt det dominerende, men bergensredere var også i økende grad med i linjefart. To områder som der kanskje utviklingen utpreget seg mest, var likevel overgangen til motorskip og tankfart. Et av de mest ekspansive rederiene i disse årene, var Westfal-Larsen & Co A/S, både i linjefart men ikke minst i tankfart. Ved krigsutbruddet i 1939 kontrollerte Westfal-Larsen over halvparten av Bergens tankflåte og var samtidig Norges største tankrederi. I tillegg må nevnes Det Bergenske Dampskibsselskab, A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi, A/S Wallem & Co, A/S Rederiet Odfjell og Wilhelm Jebsen blant Bergens store rederier. En viktig nykommer var også Hilmar Rekstens rederi.

Ved krigsutbruddet hadde Norge verdens fjerde største handelsflåte, med verdens tredje største og mest moderne tankskipsflåte. Skipene seilte på alle verdens hav, og ble svært ettertraktet både fra alliert og tysk side – og dette gjaldt i første rekke Norge store og moderne tankskipsflåte.

Et par uker etter invasjonen overtok den norske eksilregjeringen bruksretten til norske skip på over 500 bruttotonn. Disse ble underlagt The Norwegian Shipping and Trade Mission, også kjent som Nortraship. Organisasjonen drev sin virksomhet fra London og etter hvert også fra New York. Sommeren 1940 besto Nortraships flåte, den såkalte uteflåten, av vel 1000 skip, bemannet med omlag 25 000 sjøfolk.

Uteflåten bidro betydelig til den allierte krigsinnsatsen – kanskje var den til og med helt avgjørende – med transport av olje, krigsutstyr, matvarer og annet til de forskjellige fronter, i første rekke Storbritannia. Skipene seilte for det meste i allierte konvoier, beskyttet av fly og militære skip mot tyske, senere også italienske og japanske, ubåter, slagskip og fly. Dette var en form for shipping som det var høstet gode erfaringer med fra 1. verdenskrig. En typisk konvoi kunne bestå av 30-40 skip.

Den viktigste konvoiruten gikk over Nord-Atlanteren, mellom den amerikanske østkysten og Storbritannia. I utgangspunktet var Halifax i Canada viktigste konvoihavn i Nord-Amerika, men etter at USA kom med i krigen i desember 1941, ble New York mer og mer viktig som konvoihavn. Det gikk også viktige konvoier fra Amerika og inn i Middelhavet, og fra 1941 til Murmansk og rundt sydspissen av Afrika til Østen.

Ofte glemt i denne historien er at det også var mange norske skip som ble igjen i Norge. Skipsfarten langs kysten måtte opprettholdes for å kunne holde det norske samfunnsmaskineriet i gang. Hjemmeflåten ble fort mål for allierte fly og ubåter. Hurtigruten ble spesielt hardt rammet med 13 krigsforlis. Vel 1000 sjøfolk og passasjerer omkom i forbindelse med de rundt 120 skipene i hjemmeflåten som gikk tapt. 34 av skipene var hjemmehørende i Bergen.

I uteflåten var også tapene store. Bare i perioden januar 1942 til mai 1943 gikk over 1200 skip tapt i Atlanterhavet, rundt 200 fra Norge. Dette var den klart verste perioden med krigsforlis under krigen.

Blant de som ble rammet var Westfal Larsens tankskip FINNANGER. Skipet gikk i konvoi fra Greenock i Skottland til Karibia da konvoien det var en del av ble angrepet av flere tyske ubåter, sør for Nova Scotia. FINNANGER forsvant sporløst og det viste seg etter hvert at det ble torpedert og beskutt av tysk kanonild 1. mars 1942 og hele mannskapet på 39 mistet livet.

Den psykiske påkjenningen for krigsseilerne er i dag vanskelig å fatte. I konvoihavner som Halifax, New York og Liverpool var det mye venting før konvoiene endelig legge ut på den farefulle ferden. Noen av sjøfolkene var så unge som 14-16 år. Alle visste at sannsynligheten var stor for at ikke alle skipene ville nå sitt bestemmelsessted. Hvem ville bli truffet av en torpedo neste gang.

Når tankskip ble torpedert, var det ikke uvanlig at havet lyste opp i er voldsomt flammehav. De som overlevede var ofte tilgriset i olje, med brannskader merket for livet. For andre skip i konvoiene var ordren klar: ikke stopp og plukk opp overlevende. Dette satte de selv i fare. Isteden var det som regel marineskip som fikk den oppgaver, ofte flere timer eller dager senere. Mange som kom seg i en livbåt, ble aldri funnet.

Totalt gikk minst 430 norske skip tapt i den norske uteflåten i de alliertes tjeneste, derav 83 bergensskip. Ved disse forlisene gikk over 3000 menneskeliv tapt, derav minst 733 på bergensskipene.

For familiene hjemme var det få som visste hvordan det gikk med deres kjære. Uvissheten for sjøfolkene om hvordan det gikk med deres kjære i Norge, og for familiene i Norge om hvordan det gikk med de som befant seg ute på de syv hav, var en ekstra påkjenning. Selv hadde jeg en oldefar som var kystlos mellom Bergen og Oslo. Da skipet hans GALTESUND ble kapret i mars 1942 på sørlandskysten, klarte han å føre skipet trygt til Skottland. Min bestemor og resten av familien i Bergen visste ikke hva som hadde skjedd med ham, om han var i live. Først over to år senere kom det et telegram via Røde kors som bare sa «God jul, alt vel». Avsenders adresse var The Norwegian Shipping and Trade Mission, London. Mange andre familier i Bergen og resten av Norge opplevde nok noe tilsvarende.

Det var ikke mange sjøfolk fra utenriksflåten som tok del i feiringen i gatene av krigens slutt i mai 1945. De som kom hjem hadde ofte påkjenninger som preget dem resten av livet. Det som går igjen er at de ikke snakket om det, de ble heller ikke spurt. Man visste ikke hvordan man skulle snakke om det. For mange, hadde nok opplevelsen endret dem for livet. Det var også forventinger om at de skulle rett ut til sjøs igjen. Noe forståelse for det de hadde opplevd, var ofte mangelfull – også blant venner og nær familie. Noe krisepsykiatri fantes ikke. Posttraumatisk stress hadde ingen hørt om. Hvordan skulle traumene bearbeides? De måtte bare finne ut av det selv.

Det å føle seg «glemt» ble nok og forsterket av det som skjedde med «Nortraships sjømannsfond». Under krigen opprettet Nortraship et hemmelig fond. Det kom av at norske sjøfolk sine hyrer skulle være på samme nivå som de britiske, som hadde lavere hyrer, i praksis for å unngå «forskjellsbehandling». Differensen skulle tillegges et fond og komme sjøfolkene eller deres etterlatte til gode etter krigen. I 1947 utgjorde fondet 43,7 millioner kroner. Det oppstod strid om bruken av midlene og i 1954 besluttet Høyesterett at det ikke var et krav om at beløpet skulle fordeles blant krigsseilerne. I 1972 vedtok likevel Stortinget, etter en ny prosess, å fordelene 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte.

I 1990-årene initierte Bergens Sjøfartsmuseum et forskningsprosjekt om handelsflåten i krig. Det resulterte i et fembindsverk som på mange måter er standardverket om den norske handelsflåtenes innsats under krigen og bidro betydelig til kunnskapen vi i dag har om den norske handelsflåten i krig. Siden er det kommet flere publikasjoner, ikke minst har bevisstheten rundt krigsseilerne økt som følge av Jon Michlets sekdsbinds romanerie om krigsseilerne. I 2015 ble Norsk senter for krigsseilerhistorie etablert ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand – de står blant annet ansvar for Krigsseilerregisteret som er en viktig nettressurs for kunnskap om krigsseilere og skjebne til skipene som var med i krigen.

• I 2004 ble et eget krigsminnesmerke med navn på 513 sjøfolk som mistet livet under 2. verdenskrig reist på Shetlands-Larsens brygge i Bergen.
• I 2013 beklaget daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP) for behandlingen de norske krigsseilerne fikk etter 2. verdenskrig.

Filmen dere skal se i dag vil forhåpentligvis også bidra til enda mer oppmerksomhet, kunnskap og forståelse rundt de mange krigsseilerene og norsk skipsfarts innsats under krigen og at deres uvurderlige innsats for krigens utfall ikke blir glemt.